Å miste kontrollen – og finne styring

Av psykologspesialist Svein Gran, Stavanger Psykologhus

Er du en som vil styre alt og kontrollere resten? Det er i utgangspunktet både forståelig og godt. Livet består av utallige forhold vi ikke kan styre, og noen få som faktisk er opp til oss. Da gir det mening å prøve å ta gode valg, ha oversikt og holde kursen.

Men det finnes et område i livet som sjelden lar seg styre fullt ut med vilje og fornuft alene: følelseslivet vårt.

Følelser følger ikke alltid logikk. De lar seg ikke nødvendigvis roe ned av gode argumenter, selvhjelpssitater eller bestemte beslutninger om å “tenke positivt”. Mange har erfart nettopp dette: at jo mer de prøver å kontrollere uro, skam, sinne, sorg eller usikkerhet, desto mer fastlåst kan det kjennes. Det er som om følelsene lever sitt eget liv.

På mange måter gjør de også det. Følelseslivet vårt er et gammelt alarmsystem. Det reagerer raskt, kroppslig og ofte før vi rekker å tenke oss om. Derfor er det heller ikke så rart at mange opplever at forsøk på å styre bort vanskelige følelser mislykkes. Det går ikke alltid an å bestemme seg for å slutte å være redd, lei seg eller sint.

Noen ganger begynner vekst nettopp der: i det øyeblikket vi slutter å kjempe så hardt imot det vi faktisk føler.

Å slippe kontrollen betyr ikke å gi opp eller å la følelsene ta over livet. Det betyr heller å våge å legge merke til dem, tåle dem og forsøke å forstå dem. Når vi våger å kjenne etter, kan noe som før bare var et diffust ubehag, bli tydeligere. Kanskje viser uroen seg å handle om ensomhet. Kanskje sinnet skjuler en sårhet. Kanskje nedstemtheten rommer en sorg som aldri fikk plass.

Det er ofte først når følelser får komme litt frem, at de kan bearbeides og settes ord på. Og når de får ord, skjer det ofte noe viktig: Vi blir mindre styrt av dem. Det som tidligere bare føltes kaotisk eller overveldende, blir mer forståelig. Da kan vi også lettere finne tilbake til egen styring.

Det er kanskje nettopp her mye personlig utvikling skjer: i vekselvirkningen mellom å slippe kontrollen og å ta kontrollen.

Vi trenger å slippe kontrollen for å komme i kontakt med det som er sant i oss. Men vi trenger også å ta kontrollen for å kunne leve i tråd med det vi oppdager. Når vi forstår mer av hva vi føler, hva vi lengter etter, hva vi blir såret av, og hva vi trenger, blir det lettere å ta gode valg. Ikke perfekte valg, men valg som er mer våre egne.

Mange mister noe av evnen til å styre livet sitt nettopp fordi så mange motstridende følelser holdes nede samtidig. En del av oss prøver å være rolige når vi egentlig er redde. Nakne behov skjules bak flinkhet. Sinne blir gjort om til tilpasning. Sorg blir holdt på avstand med aktivitet, plikt eller kontroll. Når mye undertrykkes over tid, kan vi miste kontakten med hva vi egentlig kjenner og trenger. Da blir det også vanskeligere å vite hva vi skal gjøre.

Paradoksalt nok kan det være først når vi tillater oss å miste kontrollen litt, at vi finner tilbake til en dypere form for styring.

Det kan skje i terapi. I et trygt rom kan man få hjelp til å kjenne etter, sette ord på det som er uklart, og forstå reaksjoner som kanskje lenge har virket meningsløse eller pinlige. Mange opplever at de gradvis blir mindre redde for egne følelser. De blir bedre kjent med seg selv. Og da blir det også lettere å finne retning: Hva vil jeg egentlig? Hva trenger jeg? Hva må jeg ta tak i? Hva må jeg sette grenser for? Hva må jeg våge?

Denne vekslingen mellom å slippe og å styre gjelder ikke bare inni oss selv. Den gjelder også i relasjoner.

En relasjon kan vanskelig bli ekte dersom vi alltid holder igjen. Hvis vi aldri slipper ut det vi faktisk føler, tenker eller ønsker, blir kontakten lett overflatisk. Nærhet krever en viss grad av risiko. Vi må våge å vise oss fram, ikke bare slik vi ønsker å fremstå, men slik vi faktisk har det. Uten det blir det vanskelig å kjenne seg virkelig sett av et annet menneske.

Samtidig varer ikke en relasjon særlig lenge dersom vi bare slipper alt ut uten filter. Nærhet krever også evne til å holde tilbake, vente, lytte og gi plass. Vi må kunne romme egne impulser uten alltid å handle på dem. Vi må kunne kjenne sinne uten å angripe, kjenne frykt uten å trekke oss helt unna, kjenne behov uten å kreve at den andre skal ordne alt for oss.

Også i relasjoner handler modenhet derfor ofte om en vekselvirkning: å tørre å være ekte, og samtidig tåle å regulere seg. Å kunne vise følelser, men også ta ansvar for hvordan man uttrykker dem. Å kunne slippe kontrollen nok til å være nær, men ha nok kontroll til å gjøre nærhet trygg.

Kanskje er dette en bedre forståelse av kontroll enn den mange av oss vokser opp med. Kontroll er ikke alltid å holde alt stramt. Noen ganger er kontroll også å våge å slippe opp. Å stole på at det går an å kjenne det man kjenner uten å gå i stykker av det.

En sommerfugl bryter ut av sin mørke puppe uten forkunnskaper, planer eller systematikk. Den bare vet. Den følger en prosess den ikke selv har laget. Kanskje er det noe i oss mennesker også som trenger mindre tvang og mer tillit. Ikke blind passivitet, men tillit til at noe viktig kan skje når vi våger å lytte innover, kjenne etter og la det som er ekte få litt mer plass.

Det betyr ikke at alt skal flyte. Det betyr ikke at vi skal handle på alle impulser eller gi avkall på ansvar. Men det betyr kanskje at veien til et friere liv ikke alltid går gjennom mer kontroll. Noen ganger går den gjennom mer kontakt.

Og ofte er det nettopp derfra virkelig styring kan vokse frem.