Å bygge resiliens i møte med motgang

Av Dr. Nicola McCaffrey https://www.nicolamccaffrey.com/blog

(Artikkelen er oversatt fra engelsk. Nicola McCaffrey jobber ved Stavanger Psykologhus.)

8. september 2025

Verden føles som et uforutsigbart sted akkurat nå. Fra internasjonale konflikter og forfølgelse til økende fattigdom og økonomisk press – mange av oss navigerer i en konstant understrøm av usikkerhet. Selv i Norge – ofte beskrevet som et av verdens mest fredelige, stabile og velstående land – merkes disse bekymringene. De pågående valgene har brakt spørsmål om rettferdighet, ressurser og identitet opp til overflaten. For en nasjon som er stolt av likhet og trygghet, kan slike debatter oppleves urovekkende. Og i våre egne hverdagsliv gjør motgangen seg også gjeldende: pengeproblemer, jobbstress eller de stille, private kampene vi sjelden snakker om.

Likevel har mennesker alltid hatt en iboende evne til å tåle motgang. Den evnen kaller psykologer resiliens.

Hva er egentlig resiliens?

Her er det gode nyheter: resiliens er ikke sjeldent. Faktisk viser de fleste mennesker resiliens etter motgang.

Men la oss være tydelige. Resiliens handler ikke om å være upåvirket av livets vanskeligheter. Det handler ikke om å være «tøff» slik vi noen ganger forestiller oss, eller om å komme seg raskt tilbake med et tappert ytre. Resiliens er evnen til å bøye seg uten å knekke, til å tilpasse seg, til å hente seg inn – og noen ganger til og med vokse – i møte med motgang.

Det er et viktig skille. Resiliens gir rom for tårer, frustrasjon og utmattelse. Det gir plass til latter midt i kaoset. Det gir til og med rom for dager der vi bare holder ut, mens vi håper at morgendagen kjennes lettere. Resiliens er ikke en heroisk bragd – det er hverdagsmagi, vevd inn i hvordan vi stiller opp for oss selv og for hverandre.

Resiliens i en usikker verden

Akkurat nå føles usikkerhet som den eneste sikkerheten. Kriger dominerer overskriftene. Fattigdom øker, og familier over hele Europa kjenner på tyngden av økte levekostnader. Her i Norge vekker valgkampen både gamle og nye bekymringer: hvem som hører til, hvordan ressursene skal fordeles, og hva slags samfunn vi ønsker å bli.

For noen utspiller dette seg på helt hverdagslige måter: å lure på om den lokale skolen fortsatt vil ha ressursene den trenger, eller om beslutninger tatt i Oslo vil påvirke hverdagen deres. For andre er det den stille uroen over om de fortsatt vil føle seg hjemme i et land som setter likhet høyt, men som samtidig spør hvem som egentlig får være med i den fortellingen.

I denne konteksten blir resiliens viktigere enn noen gang. Den fjerner ikke stressfaktorene – det finnes ingen sukkerglans over økonomisk press, politisk splittelse eller global ustabilitet. Men resiliens hjelper oss å leve med disse utfordringene med større ro og mindre overveldelse. Den gir oss den psykologiske styrken til å si: Dette er vanskelig, men jeg kan møte det.

Å bygge resiliens som en muskel

Som enhver muskel kan resiliens styrkes. Forskningen peker på noen nøkkelpraksiser:

1. Forankre deg i verdier

Når verden føles kaotisk, fungerer verdier som et kompass. Spør deg selv: Hva er viktigst for meg akkurat nå? Å handle i tråd med det – enten det er ærlighet, vennlighet eller nysgjerrighet – skaper stabilitet selv når alt annet vakler.

2. Tren kognitiv fleksibilitet

Den hemmelige ingrediensen i resiliens er fleksibilitet. Noen ganger er det nyttig å holde masken. Andre ganger er det akkurat det vi trenger å slippe alt ut. Resiliens er ikke «one size fits all» – det handler om å tilpasse mestringsstilen til situasjonen.

3. Omform tolkningen av motgang

Hvordan vi tolker hendelser former hvordan de påvirker oss. Motgang blir mindre overveldende når vi ser den som en utfordring heller enn en trussel. Å tenke «Hva kan dette lære meg?» i stedet for «Hvorfor meg?» kan myke opp kantene ved en vanskelig opplevelse.

4. Dyrk glede og nysgjerrighet

Gledens øyeblikk er ikke overflødige – de utvider perspektivet vårt og fyller på energien. Takknemlighet, lekenhet eller bare en liten gnist av nysgjerrighet kan fungere som mikrodoser av resiliens, som minner oss på at livet er mer enn problemet foran oss.

5. Ta vare på kropp og sinn

Det høres selvfølgelig ut, men når stresset slår inn, er søvn, bevegelse og mat ofte det første som ryker. Likevel er det nettopp disse grunnpilarene resiliens bygges på. Jeg hører ofte folk si ting som: «Jeg dropper turen i dag fordi jeg må svare på e-post,» eller «Jeg var for stresset til å spise lunsj.» Men resiliens lever av de ordinære rytmene – et ordentlig måltid, frisk norsk luft eller bare å legge vekk telefonen i en halvtime.

6. Len deg på andre

Resiliens er ikke et soloprosjekt. Men i Norge kan det å lene seg på andre oppleves komplisert. Formet av Janteloven og en kultur for stille selvstendighet, nøler mange av oss med å be om hjelp med mindre den blir direkte tilbudt. Det betyr ikke at støtten ikke finnes – bare at vi noen ganger må være bevisste på å rekke ut hånden. Selv én pålitelig person å dele byrden med kan gjøre en stor forskjell.

Utover resiliens: vekst

Det finnes et annet lag her som er verdt å nevne: posttraumatisk vekst. For noen handler det ikke bare om å vende tilbake til der vi var før motgangen – men om å fordype oss. Vekst kan bety en nyvunnet takknemlighet for livet, sterkere relasjoner, tydeligere prioriteringer eller til og med motet til å velge en ny vei.

Det betyr ikke at motgang er «verdt det» eller at lidelse er en gave. Vi skal ikke romantisere smerte. Men det betyr at selv i ruinene kan frø spire. Og det er noe stille håpefullt å holde fast ved.

En delt menneskelighet

Uansett hvor vi bor – enten vi blir fanget i strømmen av globale hendelser eller kjenner den daglige tyngden av våre egne private kamper – er behovet for resiliens universelt. Det er både en personlig praksis og en kollektiv. Vi kan ikke alltid kontrollere stormene rundt oss, men vi kan styrke røttene som holder oss stødig.

Til syvende og sist handler resiliens mindre om å sprette tilbake, og mer om å bevege seg gjennom – skritt for skritt, dag for dag – med medfølelse for oss selv og for hverandre.